Drue

Planen var egentlig ikke å skrive noe mer på denne bloggen. Men behovet for å skrive ned, få ut, sortere tanker og opplevelser har tatt overhånd. De siste dagene har jeg opplevd følelser jeg aldri har kjent på. Jeg har blitt pårørende i en sak jeg ikke kunne forestilt meg kunne skje. Det har vært tøft. Overveldende. Sorgfult. Rørende. Ja, du har sikkert kjent følelsene selv. Jeg skriver hovedsaklig for min egen del. For å kanskje finne tilbake til dette i senere perioder og lese. Og til dere som vil høre på:

Det hele startet fredag, 22 juli 2011, en dag jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har sommerjobb på Narvesen, og hadde en vakt til fem. Da vakten nermet seg slutten, kom en av kundene bort til meg og sa at det hadde gått av en bombe i Oslo. Jeg tenkte ikke så mye over det, syntes det var rart og lurte på hvorfor. Det eneste jeg klarte å tenke på var at det sikkert kom til å bli "snakkis på facebook" de nermeste dagene, så jeg gadd ikke en gang å sjekke nettavisene på grunn av at jeg sikkert kom til å få nok av det etterhvert. En av kollegaene mine var mer bekymret, og prøvde å finne ut av hva som hadde skjedd. Så var vakten over.

Jeg hadde glemt alt. Jeg tenkte på at jeg hadde fri, tok tjue minutter i solarium før jeg dro hjem for å nyte en bekymringsfri helg. Mads var hjemme hos meg, og etter at vi hadde snakket om hverdagslige ting satte vi oss ned med hver vår laptop for å lese nettaviser, hva folk skrev på facebook, med TV'n i bakgrunnen. Det virker som en evighet siden nå. Jeg husker det nesten ikke lengre.

Så hørte jeg om Utøya. Det sto at en ung gutt hadde ringt hjem til sin mor og sagt at noen skjøt. Jeg sa til Mads at det var en utrolig dum ting å publisere i nettavisene, det var jo mest sansynlig bare en dårlig spøk som en bekymret mor hadde viderført. Så ringte mamma.

"Går det bra?"
"Jada, det går fint."
"Har du ikke fått med deg nyhetene?"
"Jo, selvfølgelig har jeg det."
"Og du er klar over at Lisa oppholder seg på Utøya?"

Og der forandret alt seg. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Hjernen sto stille og jeg prøvde å fatte hva det ville si. Var søsteren min i fare? Hvem var ofrene? Hvem var det som hadde skutt? Det var så vidt jeg turde å si det høyt. "ehhh, søsteren min er på Utøya" sa jeg til Mads. "SHIIIT!! Kødder du?". Plutselig var twitter og utallige nettaviser åpnet, jeg måtte finne ut hva som skjedde. Jeg ba mamma ringe meg med en gang hun viste noe. Noen var skutt. Jeg fikk med meg at det var rundt 700 på Utøya. Selvfølgelig var sansynligheten liten for at søsteren min var i fare. Mads sa det samme. "Det går nok fint, ikke bekymre deg."

En venn twittret at "det ikke var vits i å ta sånn av, det var ikke SO BIG DEAL". Jeg ble rasende. Bannet. "jævla fitte, forstår du ikke...." Hjertet banket. Tårene kom. "Jeg takler ikke dette". Mads satte seg ned for å trøste meg. Jeg ville ikke ha trøst. Jeg klarte ikke si noen ting. Jeg så ut i luften, prøvde å følge med på en film som gikk på TV. Prøvde å holde meg lengst mulig før jeg tok opp macen for å sjekke om det var skjedd noe nytt. Jeg aner ikke hvor lenge jeg satt der, men det føltes som en evighet. En tom evighet. Før kvalmen tok overhånd tok jeg fatt på twitter igjen. Oppdateringene viste at noen hadde gjemt seg i skogen, mens andre hadde lagt på svøm. Men det var langt til land. Vær så snill, ikke si du har lagt på svøm.

Det var helt stille. Jeg sa ingenting. Mads sa ingenting. Mamma ringte med jevne mellomrom for å holde meg oppdatert, men hun hadde ikke hørt noe. Jeg forstatte å holde meg rolig, fortsatte å tenke at hun sikkert satt i skogen og ventet. Hva var sansynligheten? Ingen ville skutt min søster uansett. Hun er jo så snill.

"Politiet har tatt ham" sa Mads. Jeg dobbeltsjekket nettavisene og twitter. Det stemte. Jeg ventet enda et minutt bare for å være helt sikker. Jeg sendte en melding. "Gjerningsmannen er tatt, du er trygg. Plis si du har det bra!" Et minutt. To minutter. Fremdeles ikke noe svar. Jeg hadde lyst å ringe, men turde ikke. Hva om ingen svarte? Hva om noen ville si hun var død? Hva om det egentlig ikke var trygt, helt enda? Mamma hadde ikke hørt noe. Ingen av vennene hennes heller. Andre foreldre hadde hørt fra sine, men ingen viste hvor Lisa var. Frykt. Uutholdelige minutter. Det ble vanskeligere å tenke ordenlig. Den merkelige kvalmen ble sterkere. Pusten kjentes tyngre. Jeg ble rastløs. Hvorfor hadde ingen hørt noe?

Jeg tror det gikk en halv time. Det kan ha tatt fem minutter, det kan ha tatt lengre tid. Men det føltes så alt for lenge. Frykten spredte seg. Jeg begynte å tro at hun faktisk kunne være død. Jeg var fremdeles rolig. Holdt fremdeles tårene tilbake. Hvorfor hadde andre fått kontakt? Hva skjedde egentlig? Ti stykker var døde, hva var sansynligheten for at det var henne?

Så kom telefonen. Hun var trygg. Hun hadde gjemt seg på et toalett. Hun hadde fått låne telefonen til en annen, batteriet var på vei ut, hun måtte legge på. Så lettet. Jeg lo. Smilte. Pustet ordenlig, skalv pittelitt. Reiste meg opp for å riste det av meg. Det var over! Alt var fint! "Yes, åh, deilig! Nå må vi lage noe mat!"

Lykken var kortvarig, for minutter etterpå publiserte dagbladet bilde av døde mennesker langs vannkanten. Rundt ti drepte, ikke faen. Jeg takket for at jeg ikke hadde sett det tidligere. Nyhetene fortsatte å strømme på, og jeg ble mer og mer forskrekket. Bang. Bang. Bang. Sjokk på sjokk på sjokk. Vi var helt stille i mange timer, tok innover oss det som hadde skjedd. Jeg sendte melding til pappa: "Er du framme? Har hun det bra? Jeg har tenkt så mye på henne." Telefonen ringte sekunder etterpå.

"Hei."
"Åh. Hei!"
"Jeg skulle bare si at jeg har det fint."

Tårene presset på. Det var så godt å høre stemmen hennes. Vi satt våken en liten stund til før vi la oss. Det var godt å ha Mads der. Vi tok av telefonene og snakket litt før vi forsøkte å sove. Noe som ikke viste seg å være lett.

Jeg sov lenge den morgenen. Jeg var så sliten. Jeg våknet av at mamma ringte. Det var over åtti døde. Over fuckings åtti personer var drept. Skutt. Jeg klarte ikke fatte det. Det var helt uvirkelig. Hvem kunne gjøre noe slikt? Sorgen kom over meg som en bølge, nok en gang. Jeg klarte ikke lenger holde tårene tilbake. Jeg fikk tilbud om å møtes på et hotell, hvor det ville være krisehjelp for pårørende. Jeg følte meg ikke som noe "pårørende". Søsteren min var i live. Jeg hadde da ikke behov for hjelp. Jeg takket nei, men det tok ikke lang tid før jeg ringte opp igjen for å bli med. Det kunne jo ikke skade. Jeg ville uansett være der da søsteren min kom tilbake, jeg måtte se henne i live.

Vi ankom hotellet. Mamma turde ikke gå inn helt med en gang, fordi det sto masse pressefolk utenfor inngangsdøren. Jeg sa det gikk fint, det var ikke oss de skulle ha en bit av uansett. Respektløse jævler. Vi ble møtt av politi som viste oss hvor vi skulle gå. I gangen sto det fem, seks stykker og trøstet hverandre mens de gråt høylytt. Jeg tenkte de ikke hadde hørt fra sønnen, datteren, bror eller søster. Det var et tøft syn. Jeg følte sorgen deres, men hadde dårlig samvittighet for at det var de som måtte gå gjennom noe slikt. I ettertid fant jeg ut at det var overlevende fra Utøya.

Det var en rar stemning i rommet vi satt i. Alle var stille. Alle hvisket til hverandre. Alle viste hverandre omsorg. Kom bort for å snakke. Trøstet hverandre. De aller fleste gråt. Meg innkludert. Vi gråt masse. Vi fikk kort informasjon om hva som ville skje. Bussen som søsteren min var i skulle komme kvart over fire, og etterpå skulle vi få litt mer informasjon. Klokken var kvart på. Tiden gikk så sakte. Jeg så på klokken hele tiden. Hentet litt kaffe. Skalv mens jeg drakk den. Så på folkene rundt meg og lurte på hva de følte. Om de hadde hørt fra sine barn eller ikke. Vi snakket med folk fra kriseteamet. De registrerte oss så de kunne ta kontakt senere. Lederen for AP hordaland slo av en prat med oss, lurte på hvordan det gikk. En utrolig godhjertet og varm dame. Jeg så på klokken. Den var hel. Tiden gikk så sakte. Jeg talte minutter. Holdt rundt mamma. Ventet mer. Fem over. Jeg håper de kom før, jeg orket ikke vente mer. Det var så stille. Alle hadde sluttet å gråte. Alle bare ventet. Ti over, folk kom inn i rommet. Jeg så etter søsteren min. Jeg så på henne, men så vekk igjen. Jeg kjente henne ikke igjen. Det gikk opp for meg at det var henne jeg så. Hun var så sliten. Så full i sorg.

Da hun fikk øye på oss gråt hun. Vi løp mot hverandre, ga hverandre en stor gruppeklem mens vi holdt fast så hardt vi kunne. Vi gråt høylytt. Skrek nermest. Jeg hørte folk rundt meg gjøre det samme. Det var så godt. Så trist. Så forferdelig trist. En sterk blanding av mange følelser. Vi fortsatte å klemme. Fortsatte å gråte. Fortumlet oss etterhvert bort til plassene mens vi tørket tårene. Men de kom fort tilbake. "Jeg er så glad i deg".

Noen tok til ordet og snakket i fem, ti minutter. Jeg hørte ikke et ord som ble sagt. Jeg prøvde, men det gikk ikke. Det var for mange følelser. Jeg reiste meg og ga henne enda en klem. Vi roet oss. Hun begynte å fortelle hva hun hadde opplevd. Hva andre hadde opplevd. Det var helt utrolig. Jeg kunne ikke fatte det. "fyfaen" "kødder du?" "helt sykt". Jeg var sint. Såret. Lettet. Hun hadde vært så utrolig heldig. Trolig en av de heldigste av ofrene på Utøya. Hun hadde ikke sett noen dø.

Vi satte oss i bilen. Jeg fortalte at jeg skulle tenne lys ved den blå stenen og lurte på om hun ville bli med. Det ville hun. Men først måtte hun dusje. Finne noen sko. Ta av seg de sølete sokkene. Vi spiste en god middag og snakket litt sammen. Pappa kjørte oss inn, ble med for å tenne lys. Vi sto og observerte alle som sto der og sørget, tente lys og la på roser mens hun ventet på venner som skulle bli med. Hun var så fin, hadde sminket seg og smilte. Ingen kunne se at hun dagen før hadde sloss for livet og opplevd at venner hadde blitt drept. Venner dukket opp, gråt på skulderen hennes og ga henne klemmer.

Da hun skulle legge rosen på den blå stenen falt alt sammen igjen. Det er et øyeblikk jeg aldri kommer til å glemme. Vi gråt og klemte. Jeg prøvde å tenne et av lysene, men jeg skalv sånn at flammen sluknet før jeg fikk tent på. Vi hjalp hverandre. Jeg ga resten av lysene til vennene hennes så de også kunne tenne noen. Vi sto der og gråt, alle sammen. Byttet på å gi hverandre klemmer. Folk rundt oss sendte medlidende blikk. Alle var så trist. Vi tok en gruppeklem, pappa, søster og meg. Alle gråt. Jeg har aldri før følt meg så mye som en familie som jeg gjorde da. I alle fall ikke som på den måten.

Pappa skulle hjem, men jeg skulle treffe venner. Det føltes feil, men jeg ville få litt avstand. For hver kjent jeg så var det en ny klem og en ny tåre. Da en av mine bestevenner, Elisabeth, kom, gråt jeg enda mer. Det var en bunnløs sorg. Jeg trodde jeg kom til å gråte hele kvelden og natten. Men det ga seg når vi gikk bortover gaten. Når vi fikk snakket sammen, og jeg fikk alt ut. Vi var noen få venner. Vi snakket sammen, så litt på TV og druknet sorgene i vin og øl. Det var fint. Jeg sov hos Elisabeth den natten.

Jeg dro hjem neste dag før hun våknet. Satt hjemme alene og gråt i mange timer. Leste på nettet, oppfattet hva som hadde skjedd nok en gang. Jeg hadde ikke tenkt på annet på to døgn. Det føltes ut som en evighet. Folk begynte å stille dagligdagse spørsmål igjen. Jeg kunne ikke forstå at de kunne tenke på noe annet. Hvordan klarte de det? Mads kom en tur på besøk igjen og jeg fikk pusten tilbake. Vi snakket, lagde salat og så på TV. Det var godt. Da han dro kom sorgen tilbake. Pappa ringte meg flere ganger for å forsikre meg om at det gikk bra. Jeg bare tenkte. En hel dag. Til slutt orket jeg ikke mer. Slo TV'n på noe annet, sluttet å lese nyheter. Jeg hadde sett alt uansett.

Neste dag samles vi igjen for å snakke om det som hadde skjedd i fellesskap. På veien merket jeg hvor stille byen var. Ikke en eneste person sa et ord. Det var en merkelig stillhet. Et minutts stillhet for ofrene. Vi snakket med andre familier som fortalte hva de hadde opplevd. Folk var sinte. Mange gråt. Det kom en psykolog og satte seg med meg for å snakke. Plutselig fosset ordene ut. Jeg fortalte alt. Fortalte følelsene, hva jeg hadde opplevd. Det var en utrolig delig samtale, og jeg følte meg ti ganger lettere med en gang. Jeg snakket med lederen for arbeiderpartiet igjen, ga henne en stor klem. Jeg fortalte at jeg vurderte å melde meg inn i AUF, og hun sa at jeg kunne dra til kontorene deres for å snakke om jeg var intressert.

Vi dro ut for å trekke frisk luft. Vi sto med noen av ungdommene fra Utøya. De er så sterke. Så flinke til å snakke om følelsene sine. Til og med spøke litt om det som har skjedd. Jeg, søster og pappa gikk litt rundt i sentrum før det skulle være minnestund for Tore Eikeland. En av ofrene fra Utøya, som jeg ikke kjente personlig. Det var så mange samlet, og det var så rørende. Jeg følte for første gang frykt. Så mange samlet, hva om noen begynte å skyte eller en bombe gikk av? Noen på nabobordet snakket om alle de sivile som var tilstede, og jeg følte meg med en gang trygg igjen.

Etter minnestunden traff jeg en tidligere klassevenninne. Broren hennes hadde også vært på Utøya. Jeg ga henne en klem. Vi snakket litt, før vi gikk videre. Det var fakkeltog. Jeg sto med noen venninner. Faklene våres var sluknet lenge før toget i det hele tatt hadde startet. Det var så mange, norge var samlet som nasjon. Vi sto i ro lenge før vi i det hele tatt kunne bevege på oss, og da var det en halvtime i kø. Et langt tog. Rørende og fint, mens regnet pøste ned.

Etterpå dro jeg til AUF kontorene. Sto med søster og alle de sterke ungdommene. En av dem spurte om det gikk bra og holdt rundt meg. Jeg ble så rørt av all omtanken, det var jo egentlig jeg som burde spurt ham. Han fikk en god klem. Jeg kjørte rundt med pappa og snakket litt, før han kjørte meg hjem. Da kom alle tårene som jeg hadde kjempet for å holde tilbake. Og jeg har sittet her siden. I flere timer på dataen, men nyhetene på repeat i bakgrunnen. Ting begynner å roe seg. Sorgen er ikke like sterk, og jeg begynner å føle meg litt normal. Tenker på andre ting. Ler litt innimellom. Om ikke så alt for lenge skal jeg på jobb. Det blir tøft, men også litt godt å komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg vurderer å sykemeldes, men skal i alle fall prøve og se hvordan det går.



Det er tøft. Det har vært tøft. Det kommer til å fortsette å være tøft. Jeg hadde ikke trodd at denne tragedien skulle gå så innpå meg som den har gjort. En evighet med sorg. Med omsorg. Nye intrykk. Jeg kommer aldri til å bli den samme. Men på en positiv måte. Jeg kommer til å vise mer omsorg. Kjempe mer for det jeg står for. Norge er forandret. Vi vil aldri bli de samme. Jeg har ikke ord.

Hei. Jeg er ferdig med drue og blogg.no. Er så lite givende å spy ut innlegg hele tiden bare fordi jeg "må". Lager sikkert en ny blogg på en annen side som er litt mer gjennomført. Gir heller en lyd om det blir gjort. Eller ikke. Tiden vil vise. Men jeg blogger fremdeles på femfine da. Og så er jeg litt twitterhore. Ztalk meg der a. Farvel.

... og nå er jeg i mål. Det skal selvfølgelig feires med noen glass vin! I morgen kommer Mr. Kristiansand, og på fredag er det framføring, så nå kan jeg endelig senke skuldrene med god samvittighet og satse på at prestasjonsangsten ikke kommer krypende i det hele tatt. Livet er flott!

Gif: privøh.

Bildet kan du se her. Nuh har jeg et bilde mindre å tenke på!

Foto: Bjørn Opsahl

Dette blidet er flott. Tror jeg skal begynne å se på top model for å få inspirasjon.

Oppgave: ta tre bilder med eksisterende lys for å skape forskjellige stemninger. Jeg elsker denne oppgaven og jeg elsker histogram for alt det er verdt. Inspirasjonen er tilbake, selv om resultatet nødvendigvis ikke ble så spennende rent innholdsmessig.

I Oslo er det alltid en trikk eller buss rett rundt hjørne som tar deg dit du skal på flekken. Eller så kan du gå, for da finner du nok noe som er intressant på veien uansett. Som et vaskeri i kjent storbystil, et barnepassbyrå, eller datalegehjelp. Jeg ble litt forelsket, merker jeg. Ikke bare i karen i innlegget under her, men i selve byen.

Kort oppsummert: Bodde hos Tine Katrine og Paul i en liten studentleilighet på en oppblåsbar madrass som gjorde ryggen stiv og støl. Fredag tuslet vi i butikkene i sentrum, dro innom kaffebrenneriet og fikk supergod kaffe. Hang med Malin og Celina og dro på bloggtreff hos Fredrikke, hvor vi spiste biff og drakk øl og levde livet. Fredag traff vi Mike, tuslet i sentrum og besøkte Stine, som dro oss videre til kokkosbollefabrikken (?) hvor hun spanderte kokkosboller og kaffe, som der også smakte ganske godt. Tilbake til leiligheten hennes fikk vi servert middag, øl og vannpipe, som ble en flott avsluttning på kvelden. Søndag dro jeg Simen med på narvesen for å spise baconpølse til frokost, også tok vi oss like så godt en liten minidate på Pascal når vi først var i gang. Ufattelig god kake, servert med ferske bringebær som gjorde at jeg klarte å presse i meg hele kaken. SÅ GODT!!! Kaffen derimot var ikke spesiellt god, så selv om det var gratis påfylling takket vi nei til det. Ruslet hjemover forbi ambasadene i fine høstfarger og syntes livet var ganske fint. Men så måtte Simen ta toget hjem. Så ble jeg emo og ville trøstespise. Så da dro vi på Vega og spiste vegetarmat fra buffét og ble grisemett. Så skulle vi ta bilder. Men vi gjorde det ikke. Så vi spillte mariokart på wii. Så var det mandag. Og nå er jeg hjemme.

Photo: Tine Katrine et Celina

1 av 5 - naturlig lys.

Da stikker jeg til Oslo. Til Tine Katrine, venner, supermario, alkohol, byfotografering, byvandring, romantikk og kjærligheten. BRB!

Meget, meget usikker på dette bildet. Men det er en start!